This one is in Norwegian. I’ll provide an English translation later on. For now, this one is really just for Norwegian readers.

---

Før historien begynner: Lars Rustbøle (1887–1985) var en norsk lærer, offiser og forfatter som skrev en rekke romaner, noveller og barnebøker med et fundamentalt kristent lissyn. Mest kjent er nok Solskinnsbarn-bøkene, korte og… oppbyggelige historier for og om barn.

Skinnsolbarn er en oppfølger til, og en kritikk av, den første historien i den første Solskinnsbarn-boken, som kom ut i 1933. Det er ikke nødvendig å lese historien for å forstå denne, men konteksten (og kritikken) blir nok litt tydeligere hvis man leser Rustbøles historie. Nasjonalbibliotekets nettsider har boka tilgjengelig helt gratis.

En liten advarsel: Denne historien er ikke helt typisk hvordan jeg ellers skriver; den er nok både mer alvorlig og en god del sintere enn man ellers ser fra min penn. La oss bare si at Rustbøle og jeg er veldig uenige på et par fundamentale punkter. (Skjønt det er ikke første gangen jeg har tatt et oppgjør med tekster som egentlig var for barn.)

---

Denne historien ble funnet blant de personlige notatene til Olav Hardtstuen etter hans død i 1975. Vi gjengir den her, uendret bortsett fra et par rettede språkfeil.

Sommeren 1931 skulle søndagsskolen på utflukt.

Når været var pent, hendte det at søndagsskolelærerinnen arrangerte slike utflukter; vi tok med mat og kaffelars og spiste ute i det fri. Jeg gledet meg alltid til disse utfluktene, for da sendte mor bestandig med meg noe ekstra godt. 

Kyllingstek og hveteloff — slik dyr, fin mat fantes ellers sjelden hjemme hos oss, men ingen mødre knuslet med nistematen når søndagsskolen hadde utflukt. Selv fattige familier som min tok hardt i for at barna skulle kunne ha med seg det beste, samme hvor langt de måtte strekke seg for å ha råd. Ikke at jeg tenkte noe særlig over hva kyllingen og loffen hadde kostet foreldrene mine; jeg var åtte år gammel og var bare henrykt over den gode maten.

Men akkurat denne søndagen hadde turen et bestemt formål. 

Søndagen i forveien hadde lærerinnen fortalt om Jesu lidelse: hvordan han ble forfulgt, hudstrøket og spikret fast til et kors av sine egne. Vi lyttet med åpen munn, forferdet over hvilke grusomme mennesker som levde på den tiden. Jeg husker jeg slo knyttneven i pultlokket og mente at disiplene fortjente juling for at de ikke hjalp Frelseren. 

Det var da lærerinnen begynte å legge ut om at folk ikke var det spor bedre i vår tid. De fleste mennesker, sa hun, både hatet og fryktet Jesus, og ville slett ikke kjennes ved ham, enda så mye godt han hadde gjort for dem. 

Dette var kraftig kost for en åtteåring som kom fra et hjem der Jesus var like selvfølgelig som brødet på bordet — ja, enda mer selvfølgelig, for det var ikke alltid vi hadde brød — så jeg trodde knapt mine egne ører. At folk i våre dager kunne være så grusomme, nei, det var umulig for meg å forstå.

Lærerinnen må ha sett det på meg, for hun ga meg et underlig smil og sa: «Du er lykkelig, du Olav, som ikke kjenner til dette. Foreldrene dine er troende, og de har sørget for at du har vanket med kamerater som er glade i Jesus. Men vent bare til du blir større, da vil du nok treffe slike som ikke liker den Frelser som vi synger så vakkert om i søndagsskolen.»

Så foreslo hun at vi skulle ta en utflukt neste søndag. Vi var selvsagt ivrige, selv når hun spurte oss om vi kunne love å gå noen små ærend for henne underveis. Men vi stusset litt da hun ga oss alle et enda mer underlig smil og sa at på denne turen kom vi antagelig til å treffe folk som ikke var glade i Jesus.

Spekulasjonene begynte med en gang søndagsskolen var slutt. Per var overbevist om at lærerinnen hadde tenkt å ta oss med til Fanteplassen, der Tater-Erik bodde, og de fleste av oss var enige med ham. Alle visste at folkene på Fanteplassen drev med både hjemmebrenning og spritgauking, og for ikke lenge siden hadde lensmannen vært der oppe fordi noen var blitt stukket med kniv. Far hadde enda sagt at hos Erik på Plassen var det rene helvete. Jo, Tater-Erik var nok den personen lærerinnen hadde ment.

Neste søndag kom med strålende vær, og vi trasket i vei langs elva med fulle ryggsekker og full kaffekjele. Jeg gikk bakerst i flokken, mest for å holde meg lengst mulig unna lærerinnen. Hvis hun planla å peke ut noen til å gå med beskjed eller noe slikt til Tater-Erik, skulle det ikke bli meg.

Ved kulpen satt handelsmannens to sønner og fisket. Jeg kan faktisk ikke huske hva de het; de var et par år eldre enn meg, og jeg hadde ikke så mye med dem å gjøre siden de hverken gikk på søndagsskolen eller deltok i andre kristelige sammenkomster. Men ellers var de hyggelige nok, og de gjorde det godt på skolen. Da lærerinnen så dem, stanset hun oss og fant frem en papirlapp. Hun skrev noen ord på den og spurte hvem som ville løpe over til guttene med lappen. 

Jeg meldte meg frivillig med én gang, for jeg tenkte at hvis jeg gjorde dette for henne nå, ville hun neppe be meg om å prate med Tater-Erik etterpå. 

De to guttene hilste muntert, men da jeg fortalte at jeg hadde en lapp til dem fra søndagsskolelærerinnen var det som ansiktene deres stivnet. De brettet ut lappen og leste det som sto på den: «Er dere glade i Jesus?»

Jeg hadde aldri sett dem så rasende, hverken før eller siden. Først satte de i en hånlatter over frekkheten, deretter knyttet de nevene, slengte lappen rett i ansiktet på meg og brølte at jeg kunne si til frøkna og de andre skittungene at de kunne dra rett til — ja, jeg hørte ikke mer enn det, for jeg løp selvsagt min vei det forteste jeg kunne. Mellom pustene tenkte jeg at nå hadde jeg sett med egne øyne det lærerinnen hadde varslet.

Da jeg kom tilbake spurte hun meg ikke om hva guttene hadde sagt. Hun bare så på meg og nikket som om hun hadde ventet seg nettopp dette. 

Vi gikk videre — men ikke mot stien opp til Fanteplassen, slik vi hadde ventet. Isteden ledet lærerinnen oss langs hovedveien forbi lensmannsgården. 

I hagen til lensmannen satt Signe, lensmannsdatteren, med en bok i fanget. Hun hadde stått til konfirmasjon uken før, og det hadde vært stort selskap. Noen sa at lensmannens spisestue hadde glitret som en gullsmedbutikk.

«Skal vi synge for henne, så hun får høre hvor flinke vi er?» sa lærerinnen, akkurat som om tanken falt henne inn i øyeblikket. 

Vi var straks villige. Vi stilte oss opp på veien, og lærerinnen ledet an:

På Jesu side i ungdoms år!
På Jesu side hver dag du får!
Om kamp det bringer, det fred betinger,
det vel deg går!

Signe så opp mot oss og så ut til å lytte. Men plutselig reiste hun seg, tok boken og løp inn.

Lærerinnen stoppet oss midt i sangen og spurte: «Hvorfor løp hun av sted?» Det var ikke et åpent spørsmål; jeg hørte på stemmen hennes at her var det en fasit. 

«Hun likte ikke å høre om Jesus,» sa jeg, og kjente en merkelig tilfredsstillelse over å si det riktige. To beviser på kort tid – mer trengtes vel ikke.

Derfor var jeg ikke nådig da vi gikk forbi et jorde og fikk øye på en mann som sto der med en ljå i hånden. Han hadde slått noen sekker høy; hesten hans sto bundet ved gjerdet og ventet. Vi hadde lært at søndagen var hviledag. «Der har vi også en som ikke er glad i Jesus!» ropte jeg i munnen på de andre barna. Igjen nikket lærerinnen uten å si noe.

Jeg husker ikke stort mer av utflukten. Jeg husker at vi fant et fint sted ved elva, og jeg husker jeg spiste sammen med Per. Han hadde med seg vørkerkake med rosiner i, og jeg hadde med stekt kylling, så vi delte og byttet slik at vi begge fikk både kylling og kake. Men det smakte ikke like godt som det pleide. 

Det jeg husker best, er følelsen av at vi hadde lært en viktig leksjon: Verden var verre enn vi trodde. De fleste mennesker hatet og avskydde Jesus, og man trengte ikke gå så langt som til Fanteplassen en gang for å finne slike ugudelige og grusomme folk; de var midt i blant oss og kunne godt være våre nærmeste naboer. Det hadde vi sett nå. Trodde vi.

Men hva hadde vi egentlig sett? Ettersom tiden gikk fant jeg ut at vi egentlig ikke hadde sett noe som helst på den utflukten.

Allerede et par uker senere fikk jeg vite hvorfor mannen med ljåen hadde slått på en søndag: fredag og lørdag hadde han hjulpet en nabo som lå syk. Han hadde båret ved, hentet vann og melk, og sett til ungene. Derfor hadde han ikke hatt tid til å slå høy til hesten sin før søndagen kom, og hesten måtte jo ha mat. Den mannen hadde gjort mer for sin neste den helgen enn noen av oss, og vi som ingenting visste hadde ropt ut våre fordømmende ord.

Det tok noen år før jeg forsto hvorfor Signe hadde løpt fra sangen vår. Det var nemlig samme sang som presten hadde latt henne synge under konfirmasjonsforberedelsene. Han hadde bedt jentene folde hendene og synge mens han sto bak dem og hendene hans snek seg inn på steder der de ikke hadde noe med å være. Slike ting blir sjelden sagt høyt i et lite samfunn, men de blir likevel kjent. Lærerinnen må ha visst, eller i det minste forstått. Likevel valgte hun nettopp den sangen, nettopp den hagen, nettopp den jenta. Signe løp ikke fra Jesus, som vi trodde, men fra minnet om en hånd.

Men det verste er nesten sønnene til handelsmannen. Da jeg gikk over til dem med lappen, ante jeg ikke at de var jøder. Men lærerinnen visste. Jeg lærte etterpå at den snille søndagsskolelærerinnen var blant dem som mente at «slike familier» ikke passet i et kristent samfunn og helst burde kjeppjages. Lappen hennes var ikke noe uskyldig spørsmål; den var bare nok en måte å fortelle dem hvor uønsket de var i bygda. Ni år senere, da tyskerne kom, fikk hun det på sett og vis som hun ville: Familien måtte flykte, og vi så aldri noe mer til dem. Vi hørte rykter om at handelsmannen selv ble tatt og sendt til en leir i Tyskland, men jeg har aldri fått vite om det var sant eller ikke. 

Hva så med Tater-Erik, den store skrekkfiguren i bygda? Han hadde ikke gjort en katt fortred. Det var sant at lensmannen hadde vært på Fanteplassen i anledning en knivstikkersak. Men det var ikke taterne som hadde brukt kniven, det var en av våre egne gutter fra bygda som stakk en av dem under et slagsmål han selv hadde begynt. Men i folkesnakket endte skylden opp der vi helst ville ha den: hos dem som vi allerede mistrodde og mislikte. Erik selv var vel ingen helgen, og historiene om hjemmebrenning og gauking tror jeg gjerne på. Men påstanden om «helvete i Plassen» sa mer om oss enn om ham.

Jeg skriver dette mange år senere. Noen datoer er falmet, noen navn har forsvunnet. Men jeg husker fortsatt lærerinnens overbærende smil. 

På sett og vis hadde hun rett: ondskapen finnes nærmere enn vi liker å tro. Vi møtte den den søndagen. Men ikke hos en jødisk familie som bare gjorde sitt beste, eller hos en ungjente som hadde blitt misbrukt av en prest, eller hos en mann som hjalp naboen sin. For den saks skyld hadde vi neppe møtt den selv om vi hadde dratt opp til Fanteplassen. Vi møtte den hos en søndagsskolelærerinne som, under dekke av å lære oss om Jesus, lærte oss å fordømme, hate og frykte, og å se fiender der ingen fiender fantes. 

Jeg er vel fortsatt glad i Jesus. Men jeg kan styre meg for enkelte av dem som påstår at de går med ham.